Hun får jeksler!

Etter fire dager med lite søvn, mye sutring og generelt ubehag hadde vi endelig en normal dag med vesla i dag - en dag hvor hun mye av tiden springer rundt og sier "jah? Jaaaa! Ja! Ja? Ja!". Deilige ungen! Og midt i en av disse "ja!"-ene fikk vi sett godt inn i munnen hennes, og der er det på vei intet mindre enn fire jeksler. To oppe, to nede. 14 små tagger som baner seg vei opp gjennom tannkjøttet hennes. Da slo det meg: Det er 14. måneder siden jeg trykket henne ut. Da var hun perfekt, men hjelpesløs. Nå gror det tenner opp gjennom tannkjøttet hennes, hun ser ut som en liten hai, og hun springer rundt og sier "ja!" og smiler til alle som gidder å smile til henne.

Jeg skulle ønske at jeg visste hvor vanvittig bra dette skulle bli da hun var 36 timer gammel. Det vet jeg nå, heldigvis, hvis det blir en neste gang.

Morsmelkerstatning er ikke ildvann.

Det er morsmelkerstatning. Det er erstatning for morsmelk. Og når mor ikke har nok melk, da må man supplere med morsmelkerstatning. Og det er helt greit, for du har jo ikke nok melk. Og ungen din blir ikke en dårligere baby av at den får halvparten morsmelk og halvparten morsmelkerstatning. Eller 1/3 morsmelk og 2/3 erstatning. Eller bare erstatning. Eller bare morsmelk. Det har ingen praktisk betydning.

"Du må for all del ikke bruke morsmelkerstatning!" - "Du må bare amme døgnet rundt i ukesvis, så kommer kroppen din til å skjønne det til slutt!" - "Alle får til å amme, hvis de bare vil det nok!"

Det er ikke sant. Alle kan ikke. Og har du prøvd i dager, uker, og ungen din ikke får nok - morsmelkerstatning. Da blir ungen din mett, du vet at ungen din blir mett, og du kan kanskje senke skuldrene litt. Og hva skjer når man senker skuldrene og ikke sitter der og roper "LAG MELK, DIN MØKKAPUPP!" til den, så gjør den nettopp det. Og kanskje, etter en uke med tilskudd av morsmelkerstatning, lager kroppen din nok.

Jeg skulle ønske det ikke var et så vanvittig ammepress i dette landet. Det er helt unødvendig. Og det er ikke enten/eller, morsmelkerstatning/pupp. Ja takk, begge deler.

Baby sover i vogna

Halleluja - ungen sover! Og hun sover mange timer på rad på natta! Hvor hun sover? I vogna si. I den samme vogna som hun sover i på dagen. Og vet du hva - det driter jeg i. Jeg sover. Vi sover. Mannen sover. Alle sover - og jeg driter i at dette kan skape "masse problemer" når hun en gang må sove i senga si. Det er flere måneder til hun blir for stor til å sove i vogna. Flere MÅNEDER! Jeg nekter å frarøve meg selv flere måneder med søvn fordi vi KANSKJE får et problem når hun skal over i senga si. HURRA!

 

(Sannheten er at jeg googlet masse, og jeg syns det var litt katastrofe da hun sovnet så fint i vogna si - for hun skulle jo ha sovnet fint i senga. Hvis det blir en nummer to, skal jeg tenke som over - at så lenge babyen sover, er det ett fett hvor den gjør det.)

Første tur på helsestasjonen.

"Du må gå på helsestasjonen og veie noen dager etter at du er kommet hjem."

Som sagt, så gjort. Det er sen høst. Det er ikke varmt ute. Jeg fødte for fem dager siden. Vesla er så liten. Jeg er så varm. Jeg er altså så enormt varm! Jeg går i en singlet og en fleece, og jeg er så ENORMT varm. Setter meg inne på helsestasjonen, vesla begynner å grine, jeg tar av meg fleecen og sitter i singlet og ammer. Jeg er her, men jeg er ikke her egentlig.

"Hva veide hun sist?"

Jeg finner frem papirene fra sykehuset.

"Ok. Da har hun ikke gått opp noe. Det er helt greit. Hvordan går amminga?"

"Jeg ammer døgnet rundt, hele døgnet. Hun henger på hele dagen, hele natta."

"Bra, det er sånn det er. Bare fortsett sånn, så går det seg til. Det ser ut som om hun har kjempefint tak."

Vi kler på vesla og er på vei ut døra da en barnepleier roper til meg "du må kle på deg, jente! Du har nettopp født, du har ingen temperaturstyring, du må kle på deg, ellers kan du få brystbetennelse!"

Det slår meg plutselig at jeg er den eneste i singlet. Alle de andre har minst to lag med klær. Jeg er altså så varm! Jeg drar fleecen på meg, drar opp glidelåsen, smiler til damen og sier "takk, skal huske på det". "Ja, frem med parkasen!", smiler hun. "Brystbetennelse vil du ikke ha."

 

Tvangstur

Hvor sovner ungen? I vogna.

Hvordan er været? Likegyldig.

For hvor sover ungen? I vogna.

Jeg har fått ny telefon. Det viser seg altså at jeg tråkker - ai kidd ju nåt - den nette sum av 13 kilometer på en helt normal gjennomsnittsdag. Og så lurer jeg på hvorfor jeg er tung og vond beina ...? Gaaaaah!

 

Hun sover!

"Nei, hun går ikke opp i vekt. Nå må du pøse i henne så mye morsmelkerstatning hun bare vil ha, så vi får henne opp i fødselsvekten sin."

Jeg har aldri vært så sliten, aldri vært så skuffa, og aldri vært så glad. Endelig, etter 2 1/2 uke med mas om at hvis jeg bare ammet nok, ville puppene mine skjønne det og produsere nok melk, skulle jeg få begynne med morsmelkerstatning. Amming minst to ganger i timen hele døgnet i den nette sum av 18 dager, så var det altså stopp. Vesla holdt vekta, men gikk ikke opp. Og i motsetning til andre babyer som visstnok blir slappe og daffe av å ikke få nok mat, var jenta mi på hele døgnet. HELE døgnet.

Venstre pupp, høyre pupp - flaske. 40 ml rett ned.

Og så sov hun. I to timer i strekk. Lykke!

(Jeg måtte bort og sjekke at hun ikke var død 74 ganger i løpet av de 2 timene, men jeg skal nok lære å slappe av etter hvert.)

nyfødt + livredd - søk

Google.com

nyfødt + livredd - søk.

nybakt mor + livredd - søk.

barselkvinne - søk.

barselkvinne + redd - søk.

barsel + svetting - søk

nybakt mor + det blir bedre - søk. (Takk, CasaKaos !)

barselkvinne + ulykkelig - søk

barseldepresjon ...?

nyfødt + døgnrytme - søk.

 

"Du må ikke google. Du må ikke under noen omstendigheter google." Hah.

 

Hva er det du vil?

Skremme? Tror du det er det jeg vil?

Det er det overhodet ikke. Jeg vil fortelle at du er helt normal.

At kona di er helt normal.

At venninna di er helt normal.

At det ikke behøver å være rosenrødt på barsel.

At det ikke nødvendigvis dukker opp en haug med ferdigheter i det øyeblikket du har fått ungen i armene dine.

At man ikke er ekspert med en gang ungen kommer.

At det er helt greit å grine, at det er helt greit å føle seg komplett udugelig.

At det er helt greit å tenke "jeg elsker deg, lille venn, men akkurat nå er ikke dette noe særlig".

Det går bra, kjære nybakte mor, selv om det ikke føles sånn akkurat nå. Jeg lover.

Jeg har født - kom og se!

Kutyme: Hold deg unna iallfall til barselkvinnen har kommet seg etter fødselen. Ikke press deg på. Drøy besøk så lenge som mulig, selv om du har lyst til å se den lille bunten. 

Ønske: KOM OG SE HVA JEG HAR KLART! KOM NÅ MED EN GANG! Ta med pizza og farris!

Siste jækla natt på barsel for helsikke

Melodi: For he's a jolly good fellow

For melka har ikke kommet,

nei, melka har ikke kommet,

for melka har ikke kommeeeeet,

hun griner som besatt.

Det er andre timen. Hun griner. Å hjelpes meg som hun griner. Hvis hun er så forbanna sulten, kunne hun da blitt litt slapp? Slapp og daff og sovet litt? Hun er illsint! Lille jenta mi, lille jenta mi, om den nette sum av tre timer kommer faren din, da kan han ta deg, lille jenta mi. Nå må du være stille. Er dette normalt? Jeg går hvileløst rundt og tenker at jeg ikke kan dra i snora. Jeg vet jo hva det er. De sier hun er sulten. Jeg prøver å legge henne til. Hun er jo visstnok sulten. Jeg hører at noen andre har trukket i snora, at pleiere går forbi. Jeg håper og ber om at de må høre at jeg sliter. At vi sliter. At vi åpenbart trenger hjelp, dette har jo pågått i en time og tolv minutter. Hjelp. Kom igjen.

En time og seksten minutter.

"Hei, hvordan går det her?"

"Nei ..."

"Hun er vel sulten. Prøv å legg henne til."

Jeg legger til jenta mi slik jeg har lært. Hun kobler seg på.

"Hun svelger ikke."

"Hæ?"

"Hun svelger ikke. Prøv igjen."

Jeg kjenner pulsen stiger.

"Hva mener du, svelger ikke?"

"Du hører ikke at hun svelger, gjør du vel?"

Pulsen min raser av sted.

"Men jeg skal jo reise i morgen!"

"Ja. Vi kobler på igjen."

Hjertet banker. Jeg svetter kraftig. Vesla kobler seg på.

"Hørte du nå? Nå svelget hun."

"Ok? Men er alle de andre påkoblingene feil da?"

"Jeg vet ikke, men nå ble det riktig iallfall."

"Men jeg skal jo reise i morra!"

"Ja. Det ordner seg."

Hun går. Jeg sitter igjen med jenta mi koblet til puppen. Jeg hører ingen svelg. Hun suger. Jeg hører ingen svelg. Hun suger. Der. Svelg. Å herregud. Jeg skal hjem i morra.

Andre natt på barsel.

Å herregud. Jeg er sørlending. Jeg banner ikke. Herregud. Herregud, hvordan skal jeg klare dette?

Nå tar de henne ikke. Personalet tilbyr seg ikke å ta henne. Hun griner. Hellejul som hun griner. Jeg synger instinktivt. Synger lavt inn i øret hennes, jeg har ingen sang, jeg luller bare de samme tonene om og om igjen. Lille jenta mi. Lille jenta mi. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sunget, det føles som en evighet. Jeg går hvileløst rundt på rommet med en skrikende bunt. Hva har jeg gjort? Hva i svarteste helsikken har jeg gjort? Lille jenta mi. Lille jenta mi. Hvor lenge varer dette? Hvor mye er klokka? Fire. Fire. Besøkstiden begynner om fem timer. Fem timer, så kommer mannen min. Lille jenta mi. Det var din idé, dette, mannen min. Kom du og ta henne. Faen. Jeg mener fader. Fader. Unnskyld, Gud. Men nå må du hjelpe meg.  Hva har jeg gjort? Hun er fin. Hun er kjempefin. Hun er kjempefin, og dette kommer til å bli kjempebra. Lille jenta mi. Vær så snill. Lille jenta mi. Å kom igjen for fader.

Det banker forsiktig på døra. En barnepleier kommer inn, spriter hendene sine og spør forsiktig hvordan det går. Jeg smiler forsiktig med det grimete ansiktet mitt. "Det er vel sånn det er, er det ikke? Dette er helt normalt?" Hun ser på meg med medlidende øyne.

"Ja, de er sultne. Melka har ikke kommet enda?" 

"Jeg har sånn formelk, men jeg har ikke spreng."

"Nei. De er sultne. Prøv å legg henne til igjen, kanskje det hjelper."

"Kan du hjelpe meg?"

"Det er klart jeg kan. Husker du hvilken pupp du prøvde sist?"

Jeg vender på kroppen, prøver å huske hvilken side jeg lå på.

"Jeg tror det var venstre, så høyre, da."

"Flott, vi ser om vi får det til."

"Kan du holde henne mens jeg går på do bare?"

"Ja, selvfølgelig! Kom, lille nydelige jenta."

Jeg er så uendelig takknemlig for at hun tar jenta mi. For at hun sier hun er fin. Hun er jo fin. Hun er nydelig. Jeg kjenner henne bare ikke. Forsiktig setter jeg meg på toalettet, slipper, tisser. Det føles som en øvelse. Jeg sender takknemlige tanker til venninna mi som fortalte at dette kom til å bli rart. At jeg må prøve å få både tisset og bæsjet før jeg drar herfra, så jeg ikke blir helt fullstendig forstoppa når jeg kommer hjem og ikke er i trygge rammer lenger. Men bæsjing får ærlig talt vente - her blir det ingen trykking. Ingen trykking før i morgen, jeg har trykket nok. Jeg humrer litt og rister på hodet. Dette er så fjernt.

"Sånn, skal vi prøve?"

Jenta mi sluttet å grine i armene til barnepleieren.

"Ja, jeg prøver selv, så hjelper du meg hvis jeg ikke får det til?"

"Flott!"

Hun snakker med lav stemme, signaliserer at det er natt. Lyset er dempet. Pleieren legger henne ned til puppen min, jeg tar det berømte hamburgergrepet og stapper den inn i munnen til bylten. Hun glipper. Jeg prøver igjen. Hun er på.

"Nå har du teken!"

Jeg smiler takknemlig.

"Jeg er godt opplært, dere er fine."

Hun tar meg på skuldera, smiler. Henter nytt vann til meg, smiler.

"Ring hvis du trenger noe, sant?"

"Det skal jeg, takk skal du ha."

"Ungen DIN er kvalm!"

Hun kom trillende inn for noen timer siden, hun og den lille bylten hennes. Vi er delt av et forheng. Jeg hører dem selvsagt, det kan jo ikke unngås. Jeg har vært mor i 12 timer. Hun har vært mor i tre timer.

"Han ser ut til å gulpe på noe ...", hører jeg nybakt mor 2 si til barnepleieren.

"Han er kvalm!", roper jeg i mitt stille sinn.

"Det er fostervann.", sier barnepleieren

Han er kvalm! Dette lærte jeg for ni timer siden! Jeg kan noe! Jeg kan hjelpe deg til å forstå hva dette er! Han er kvalm! Ungen din er kvalm, nå kommer de til å ta ha med seg og hjelpe ham litt, og så kommer han tilbake - og er fortsatt kvalm!

"Hvor lenge kommer han til å være sånn?", spør nybakt mor 2.

IALLFALL I ET HALVT DØGN! Kanskje lenger! Hahaaaa! Jeg kan noe! Jeg er mor!

Første natt på barsel.

Hun ble født på morgenen. Dagen var en døs. Hun var en døs, hun bare sov. Sov og prøvde å koble deg på puppen. Natta kom, mannen måtte gå, jeg var full av adrenalin og søvnløs. Personalet kom og spurte om de skulle ta henne noen timer så jeg kunne sove. Jeg takket ja, de tok henne med seg. Jeg la ned senga og lukka øynene. Jeg er mor. Jeg er mor. Jeg er mor. Jeg er mor. Hvor mange timer er det til mannen min kan komme? Jeg skriver en melding. "Ta med Farris til meg i morra? Gleder meg til å se deg. Elsker deg." Jeg skjelver lett og har en trang til å grine. Kom og hold meg. Jeg er mor. Jeg er mor.

De kommer tilbake med bylten etter noen timer.

"Hun er sulten, du må legge henne til, lillejenta".

De er så fine. Personalet er så fine. Jeg tar jenta mi, bakser henne rundt meg, legger meg ned.

"Kan du se at hun kobler ordentlig på før du går?"

"Ja, selvfølgelig!".

Jenta mi kobler seg på etter fire forsøk.

"Tusen takk." 

"Alt i orden! Ring hvis det er noe."

Klokka er 05. Om noen timer kan mannen min komme. Da er vi to. Dette går. Jeg er mor.

 

Hamburgerpupp

"Hun sliter litt med å koble på, ser det ut til."

Å. Bombe. Den lille bylten har jo åpenbart sugd på underleppa si de to ukene jeg gikk på overtid, det er klart at den munnen ikke klarer å ta noen pupp. Og ikke ser hun særlig interessert ut heller. Hun knyr.

"Når hun åpner munnen, må vi være lynkjappe og få inn puppen. Prøv å klem den sammen og stapp den så langt bak i ganen hennes som du klarer - kan jeg?"

Ja, det er klart du kan! Kom igjen! Jeg trykket et vesen ut av meg for få timer siden, og nå vil det åpenbart ikke ha tullepuppen min. Det er klart du kan hjelpe meg!

"Åååå ... DER!"

Denne dama er lynkjapp! Jeg rakk knapt å se lillejenta åpne den lille munnen sin før barnepleier hadde klemt sammen puppen min og med trent hånd most den inn i munnen på lillejenta, og hun suger! Ai! Ai, ai, ai! Hva - ai! Ai ... Ok. Ok, ai. Ok.

"Bra! Kjempebra, nå er hun på! Bare la henne holde på så lenge hun gidder."

Barnepleieren smiler til meg og jeg smiler litt overrasket tilbake, sier takk.

Jeg har et diende barn. Hø-hø. Jeg stryker henne over ryggen, hun er så fremmed. Nå er du her.

"Ungen din er kvalm."

"Ungen din er kvalm."

Jeg ser tomt på damen med grønn uniform.

"Ungen din er kvalm."

"Hva da, kvalm?"

"Ungen din er kvalm. De svelger fostervann. Nå brekker hun seg. Se."

Jeg kikker på den lille bylten jeg trykket ut av meg for få timer siden. Ser at hun gaper. I den lille munnen i det lille ansiktet vender den lille tunga hennes ut noe blankt mens hele overkroppen hennes trekker seg sammen i en brekning. For få timer siden var hun inni meg - nå er hun bulimiker. Hun jobber på, brekker seg og det kommer ut mer blankt.

"Jeg tar henne med meg litt, jeg, så ser vi om vi får opp noe av dette."

Jeg ser på pappaen. Han ser på meg.

"Altså ..."

"Svelger fostervann?"

"Skal hun holde på sånn lenge?"

"Jeg aner ikke ..."

Les mer i arkivet » Desember 2015 » November 2015 » Juli 2015
hits